Jeg ønsker å smitte deg!

Nå som det har vært mørkt ute i månedsvis er det også mange som har blitt deprimerte, nedfor, triste og mistet håpet. Rart hvordan lyset ute kan påvirket humøret til så mange mennesker. Visste dere for eksempel at hele 70% av alle selvmord skjer om vinteren? Det er skremmende! Derfor er det viktig å holde seg positiv, og smile, nå gjennom den siste biten av mørketiden. Snart er det lyst, snart blir det varmt, snart går solen aldri ned, snart smiler alle igjen, snart!



Hvordan føles det for deg når noen helt uten videre gir deg en hyggelig kommentar, eller et smil? Hvordan føles det når du får noe som er positivt? Dere vet hvor fort sykdommer kan spre seg. Hvordan det starter hos én person og før man vet ordet av det er hundrevis smittet. Vel, slik smitting gjelder ikke bare sykdom, positivitet smitter nemlig minst like fort -om ikke fortere. Det starter hos én, det kan starte hos deg. Tenk hvor deilig det ville vært å legge seg dersom du hadde smittet fem personer med positiv tankegang den dagen, og fem neste dag, og dagen etter der. Etter et år ville du ha smittet hele 1825 mennesker!



Utfordringen min til dere i dag er enkel: Du skal gi fremmende mennesker et smil, eller en positiv kommentar. Du skal strø om deg med positivitet og glede. For husk at det du sender fra deg, kommer 10 ganger sterkere i retur. Dess mer positivtet og glede du sprer om deg, dess mer positivitet og glede vil du motta. Nå har jeg nevnt ordet positiv ti ganger i denne teksten, smittet jeg deg?



Legg igjen en kommentar der du forteller om en positiv kommentar eller overraskelse du har fått i dag, eller i år. Noe du husker ekstra godt! Del gjerne dette innlegget også, for nå skal vi smitte hele verden ♥


Dette traff meg midt i hjertet

God kveld dere ♥ Jeg hadde egentlig tenkt å legge meg ganske snart, men etter dagens obligatoriske tur innom bloggen til Sophie Elise forandret jeg mening. Slutten av dette innlegget her traff meg midt i hjertet, og nå kan jeg ikke tenke på annet enn at jeg må se Mean Girls. Litt rart at jeg aldri har sett filmen, for jeg har vurdert det hundrevis av ganger. Etter de setningene i innlegget til Sophie derimot ble jeg med ett overbevist om at jeg må se den. Og jeg må se den nå! Tror det er en film jeg kommer til å kjenne meg veldig igjen i, og siden jeg aldri sovner før langt over midtnatt kan jeg like gjerne bruke en god time på å se denne filmen istedenfor å bare ligge tenke. God natt i fra meg!





Vi klarer det sammen

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra en rolig og koselig dag hos kjæresten. Jeg hadde verken med meg mac eller kamera, og derfor ble det ingen blogging mens jeg var der. Håper det går fint, og at dere tilgir meg! Hehe, ville bare takke for alle de fine kommentarene i det siste, dere er så skjønne. Og et par av dere har også sendt meg bloggmelding der dere forteller litt om hvordan dere har det, og det setter jeg kjempe stor pris på. Det er fint å være sammen om ting som er vanskelig, og jeg er alltid åpen for å dele råd og erfaringer. Ellers er det første skoledag i morgen, og jeg ble superstresset for et par timer siden. Jeg trodde nemlig at første skoledag ikke var før på tirsdag. Men på samme tid er jeg også litt glad for at det kommer bråere på enn jeg trodde. Da har jeg nemlig et døgn mindre å ligge å grue meg, samme hvor merkelig det enn høres ut.

Uansett, det er siste halvår og jeg starter i morgen! Dette klarer jeg, sammen med dere. Dette klarer vi! Vi klarer det sammen ♥









Tired of trying

Verdens tryggeste plass er i senga, under dyna, med døra igjen og musikken på. Lyd strømmende fra høyttalerne som overdøver alt og alle. Ingen hører at jeg gråter. Ingen vet hva som skjer. Jeg møter det alene, fordi ingen forstår. Mange prøver, ingen består. Mange feiler. Og det så jævla hardt attpåtil.

Jeg som alltid har ønsket å være det perfekte forbildet som min lillesøster kan se opp til. Jeg som ikke engang klarer å ta vare på meg selv. Jeg som gjør det jeg kan for at hun ikke skal oppleve det samme som meg. Jeg som overbeskytter henne bare hun har hatt en krangel med ei venninne. Jeg som ikke forstår. Jeg har selv aldri hatt noen skikkelig venninne. Det må være vanskelig for henne. Forvirrende. Den ene dagen klemmer jeg henne som om livet sto på spill, mens jeg den neste låser meg inn på rommet og ikke vil prate. Det må være vanskelig.

Jeg har alltid ønsket å ha et normalt liv, men hva er normalt? Jeg vet ikke. Er jeg normal? Jeg tror ikke det. Psykologen min sier noe annet. Ja, jeg går til psykolog. Det er nå snart ett år siden jeg tråkket innfor døren hennes for første gang. Jeg var redd. Usikker. Følte meg mindre verdt. Hvorfor trenger jeg dette når alle andre klarer seg uten?

Jeg føler meg annerledes. Liten. Alene. Ønsker å stenge ute verden, bare være alene. Være ensom alene.

Smerte er det eneste ordet sterkere enn kjærlighet. Etter min mening finnes det ingenting som er verre. Det å sitte inne med så mange følelser som man absolutt ikke får ut. Jeg er full av dem, så full at jeg ikke vet hvor jeg skal starte. De vokser fortere enn jeg klarer å tømme meg for dem. Det bygger på seg. Blir mer og mer. Verre og verre. Det blir smertefullt. Det er smerte. Jeg prøver å gjemme dem bort. Prøver å glemme, men det er da de viser seg. Sterkere enn noen gang. Prøver å late som om alt er bra. Prøver å fortsette det lykkelige, positive, perfekte livet mitt. Det som egentlig bare er et spill for galleriet.



//Bildene er tatt og redigert av meg. Sitatet fra det øverste bildet er hentet herfra og diktet på det nederste bildet er herfra.


Lettere å ha det jævlig, enn bra

Hvis du fikk 86400,- kroner hver dag. Du kunne brukt de på akkkurat hva du ville, men når dagen var over ble pengene nullstilt, og du fikk 86400kr på nytt. Hva ville du brukt pengene til? Ville du brukt opp alle pengene? Ville du investert pengene i fremtiden din, eller ville du brukt de til å gjøre noe morsomt med venner og familie?

Hver dag får vi tildelt 86400 sekunder. 1440 minutter. 24 timer. Men bruker vi alle de timene, minuttene og sekundene på den måten vi faktisk vil? Vi går gjennom hele dagen og venter på å bli ferdig på jobb. Vi går gjennom hele uken og venter på at det skal bli helg. Vi går gjennom hele livet og venter på at vi skal bli lykkelige. Men hva gjør vi selv for at vi skal bli lykkelige?

Det er så mange mennesker som går gjennom livet, uten å faktisk leve det. De bare lar dagene gli forbi. Og det er så altfor lett å bli blant de menneskene. Jeg har selv vært blant de menneskene så altfor lenge. Jeg kunne skrive ned lister, lange lister, over alt dritt som har skjedd. Men det gjorde ikke ting bedre. Å fokusere på hva som er negativt gjør aldri ting bedre.

Den følelsen når man våkner opp hver morgen med en klump i halsen, og man egentlig vil bare legge seg igjen, er ikke god. Man vil bare gjemme seg vekk fra verden, for det hele er bare et stort mas. Man havner i en ond sirkel hvor man skulle ønske man var lykkelig og hadde det bra, men man orker ikke å gjøre noe for å komme seg dit. Jeg har måttet jobbe hardt med meg selv. For det er så mye lettere å ha det jævlig, enn å ha det bra. Og når man har det jævlig med seg selv, så er det så lite som skal til for at man gir opp. Man mister troen på seg selv, og man klarer ikke å klatre opp igjen.

Velger å reposte denne videoen som jeg laget for noen måneder tilbake siden, det er sikkert noen av dere som har sett den før, men garantert ikke alle. Sjekk gjerne ut dette innlegget av aasiabibi også.

 

Lik/del gjerne innlegget på facebook!


Den som intet våger, intet vinner

 

Jeg har omskrevet denne teksten fra tentamenen før i dag, slik at den skal bli mer interessant for dere, og slik at den står på bokmål i stedet for nynorsk. Legg gjerne igjen dine meninger om teksten og om risikosport generelt.

Det er mye her i verden som er veldig risikofullt. Mange mennesker tar store risikoer hver eneste dag, og det er mange som også dør av det. Hva er det som gjør at folk velger å hoppe i fallskjerm, bestige fjell uten oksygen eller svømme så så langt i isvann når de vet at de kan dø? Å leve er risikofullt. Betyr det da at vi heller skal ha et kjedelig liv, uten noen utfordringer, der vi ikke tar noen sjanser, bare slik at vi ikke dør -som vi kommer til å gjøre til slutt likevel.  

 

Ordet risikosport er noe jeg ikke forbinder med statistikk og død i det heile tatt. I mine tanker lyder det ordet som noe av det mest vidunderlige som finnes. Jeg hadde rett og slett ikke klart meg uten. Fra jeg var ei lita jente har jeg kjørt båten til morfar helt aleine, jeg har kjørt den ute på bølger som var mye høyere enn meg selv. Jo lenger ut på sjøen jeg kom, dess høyere ble bølgene, og desto kjekkere var det. Mange ganger ble jeg også kliss gjennomvåt av bølgespruten, oftest iført full kledning og gjerne med mobiltelefonen i lomma.

Jeg var i badeland i Spania som fjortenåring, der tok jeg Europas bratteste vannsklie. Som en av få jenter blant alle de store tenåringsguttene og mennene følte jeg meg kjempe tøff. Året rundt hadde jeg armer og ben fulle av blåmerker etter å ha falt ned fra alle fjellsidene jeg lekte profesjonell fjellklatrer på. Mitt største ønske er å få hoppa i fallskjerm, eller å reise ut i verdensrommet. Jeg har alltid elsket risikosport, og fra jeg var ei lita jente som så vidt kunne gå har jeg utforsket verden, og alltid sett etter nye muligheter å utfordra meg selv på. For noen år siden satt jeg alltid klistret foran tv skjermen hver mandag kveld for å se 71°Nord. Det var jeg fast bestemt på at jeg skulle være med på når jeg ble gammel nok, og nå er det bare 10 dager igjen. Om 240 timer er jeg gammel nok til å melde meg på, og det skal jeg definitivt gjøre.


Den vannsklien ser dere på det høyre bildet her.

Ordet risikosport er ett ord sammensatt av to. Risiko. Sport. Risiko i sporter? Ja, det er akkurat det det er. Risikofulle sporter. Sporter og idretter som er så risikofulle og helt ekstreme at de mange ganger er på grensa til å være dødelige. Det er nettopp derfor så mange, inkludert meg selv, velger å gjøre det. Vi ønsker spenning, vi ønsker adrenalin, men mest av alt ønsker vi å leve. Å leve betyr ikke bare å være i live, men det å kjenne at man virkelig lever. Presse grenser, og finne ut hvor langt man kan komme. Vi skal jo alle dø en gang likevel.

Min største frykt må være at jeg kommer til å sitte på gamlehjemmet når jeg er gammel og grå, å angre på alt jeg ikke gjorde da jeg hadde muligheten. Jeg vil si jeg er avhengig av adrenalin, og det er ingenting som kjennes bedre enn følelsen av å være i fritt fall, eller å være ute midt i en skog en plass i verden uten å vite hvor du er eller hvordan du skal få skaffe deg mat, varme og en plass å sove. Alle slike ting ønsker jeg å gjøre før jeg blir for gammel. Tenk så forferdelig å sitte på et rom, der du sliter med å komme deg opp av senga, og tenke tilbake på den gangen du takket nei til å hoppe i fallskjerm. Eller hva med den gangen du ikke våget å svømme med haier på en utflukt på Hawaii. De var begge noe du bare fikk tilbud om en gang, og du har angret deg i hjel hele livet for at du sa nei.



Adrenalin kan på en måte sammenlignes med rus. Mange har dødd på grunn av lengselen etter det, og de finner på alle mulige farlige ting bare for å oppnå den gode følelsen. Kanskje burde vi ha begynt å straffe ekstremsportsutøvere på samme måte som vi straffer de narkomane? De setter jo begge sitt eget liv i fare.

Risikosporter har det alltid vært, og kommer det alltid til å være. Det kommer alltid til finnes noen som er ekstremsportsutøvere selv, men vi har også de som ønsker å utrydde alt av risikofulle idretter og opplevelser. Jeg mener det er bedre å kaste seg ut i risikofulle opplevelser, enn å angra resten av livet på at du ikke gjorde det. Den verste følelsen som finnes er etter min meining, anger. Selv om mye er skremmende, så er det som oftest trygt. For eksempel om du er på et tivoli og du ser en utrolig skremmende karusell, alle dine venner skal ta den og du ønsker også, men du tør ikke. Da kan du tenke på hvor mange som har tatt denne før deg, og at alle dem overlevde, og det vil du også gjøre. Man vil aldri oppnå noe dersom man ikke prøver, eller bedre kjent som ?Den som intet våger, intet vinner?.


Enkelt å være mann i dag?

//Hovedmålstentamen 21.10.13//

Overalt i media florer det bilder, oppslag og sitater som forteller om kvinnekroppen og kvinneidealet generelt. De viser oss hvordan kvinner skal være, og hvordan de skal se ut. De forteller oss at alle er godtatt, og alle er perfekte. Hvor ofte har du derimot sett slike plakater og oppslag som omhandler menn? Det finnes ikke på langt nær like mange rettesnorer for dem som det gjør for oss, hvordan kan de da vite hvordan de skal oppføre seg og hva de skal lengte etter? Hva er greit å gjøre, hvordan er det greit å se ut og hvem er det greit for menn å omgås med? Hvordan er egentlig mannsidealet i dag, i forhold til for nesten 1000 år siden? Viktigheten av tradisjoner, og hvem som er de unges forbilder er to viktige tema når vi snakker om idealer, og da spesielt mannsidealer. For hva velger du, å gjøre som tradisjonen tro eller som ditt ideal/forbilde? Ville du valgt annerledes om du levde for 1000 år siden? 



I et utdrag fra islendingsagaen Soga om Gunnlaug Ormstunge som er skrevet på 1200-tallet, ser vi at fremstillingen av menn er ganske forskjellig fra hvordan det er i dag. Allerede i første avsnitt har vi fått flere argumenter som forteller oss hvor stor høvding Illuge var, og mellom linjene kan vi også lese oss frem til at han har mye mer makt og er mye bedre enn alle dem andre i Borgarfjorden. Han har mange barn, og et av dem heter Gunnlaug. I neste avsnitt får vi lese om hvor stor, sterk og evnerik Gunnlaug er. Han går i sin fars fotspor, helt til han fyller 15 år. Da ønsker han å reise utenlands for å se andre folks skikker og kulturer. Illuge likte ikke dette, og sa pent nei. En liten stund etter, får Gunnlaug likevel overbevist faren, og han reiser ut for å utforske verden i en alder av kun 15 år.  

Hva tror du grunnen er til at faren først sier nei til å la Gunnlaug dra utenlands, før han senere ombestemmer seg? Det første som slår meg er at tradisjoner var utrolig viktige for 800 år siden, mulighetene i verden var mye mindre og det var nærmest en selvfølge at sønnene gikk i sine fedres fotspor. Foreldrene var forbilder, mye større forbilder enn dem kanskje er i dag. Nå har både media, venner og kjente personer mye større påvirkningskraft på barna enn foreldrene har, slik var det ikke for nesten tusen år siden. Dermed er det rart og overraskende for Illuge at sønnen velger å dra i stede for å fortsette som høvding etter ham selv. Kanskje lot han sønnen reise fordi han fant ut at han var annerledes. Han ville aldri bli den store, mektige høvdingen som tok over for faren, og da var det like greit å bare få ham vekk. Jeg tror det var viktigere for Illuge hvordan andre så på ham, enn det var å ha kontakt med sin egen sønn som var modig nok til å ta egne valg. Jeg reagerer også på at faren lar Gunnlaug reise ut i verden i en alder av 15 år. Dette forteller oss at fedre på denne tiden var mye mindre beskyttende enn i dag, de lot barna stå på egne ben, og ta egne beslutninger. I tillegg legger man merke til at det er faren som er sjefen, sønnen spør ikke moren om lov, og faren tar ene og alene avgjørelsen om å la Gunnlaug dra. Menn hadde mer makt, og de var de øverste i hjemmet.



I artikkelen Generasjon som er skrevet 800 år senere ser vi en helt annen mannsfremstilling, her skriver Ingebrigt Steen Jensen om hvordan Kjell Hallbings bøker om Morgan Kane forandret menns væremåte, spisevaner og forhold til andre menn og kvinner i flere tiår. Det var ikke lenger foreldrene som var forbildene til unge menn, derimot en oppdiktet fantasiperson. Menn i denne Kane-generasjonen oppfører seg slik som fantasifiguren Morgan Kane gjør. De er mye svakere enn menn var før i tiden, selv om de ikke våger å innrømme det. De klarer ikke fysisk kontakt med andre menn bortsett fra på fotballkamper, men selv der er det ubehagelig. Jobb, evnen til å virke hard, kald og bestemt, den som spiser minst frukt og mangelen på medfølelse bestemmer status i samfunnet. Kane-tilhengerne har i motsetning til høvdingene på 1200-tallet, mest makt når de er middelaldrende. Ingen har høyere status enn dem som har mye livserfaring, men som enda ikke har blitt helt gråhårede. De som fortsatt har til gode å få rynker, krummet rygg og pensjonspenger inn på konto.

Menn får ikke like mange rettesnorer servert på sølvfat i blader og magasiner, på tv og i dagliglivet. De snakker ikke like mye om hvordan de skal takle ulike situasjoner og hva de skal satse på. Det er vanskeligere for dem å vite hvordan de skal være, kanskje det er derfor de så på Morgan Kane som et forbilde, fordi de endelig fikk noen som fortalte dem hvordan de skulle være. Selv om det kanskje ikke var tidenes beste rettesnor, var det noe, og det var nok til at tusenvis av menn plutselig følte en trang til å legge om væremåte, oppførsel, spisevaner og syn på kvinner.



Mannsidealet i dag. Finnes det noe fasitsvar på det? Har det fellestrekk med noen av de mannsidealene som tidligere har eksistert? Jeg vil påstå at menn i dag fortsatt jobber for mange av de samme målene utseendemessig som høvdingene på 1200-tallet, de ønsker å bli store og muskuløse. De vil være sterke og uavhengige. Likevel ser vi spor av Kane-generasjonen, det faller ikke menn like naturlig å være i fysisk kontakt i offentligheten som for oss kvinner. Der vi kvinner klemmer hverandre når vi møtes, gir menn heller et fast håndavtrykk. Kanskje ligger det i vår natur, eller kanskje er det på grunn av Morgan Kane.


 For nesten 1000 år siden ble menn sett på som noe av det mektigste som fantes, alle så opp til den største og sterkeste høvdingen. Ingen brydde seg om han hadde jobb eller ikke, hvordan han oppførte seg eller hvordan han var -så lenge han hadde penger, mye makt og var størst og sterkest, så folk opp til ham. I Generasjon ser vi en helt annen mannsfremstilling, her setter Jensen ord på det alle går rundt og tenker, menn er blitt oppslukt av fantasifiguren, Morgan Kane. Han som ikke engang er virkelig, er forbildet til drøssevis av menn landet over. Menn gikk fra å være sterke og uavhengige for tusen år siden til å gå rundt usikre og redde for hva andre tenker og synes om dem i Kane-generasjonen. Og  videre frem til i dag, der vi har en liten blanding. Vi ser fortsatt at mange menn befinner seg i Morgan Kanes fantasiverden, men enkelte er også uavhengige, selvstendige og tenker på andre enn kun seg selv. I dag har menn med høyest status i samfunnet størst påvirkningskraft overfor andre menn. Makt handler ikke lenger bare om utseende eller antall nuller på konto, makt handler om væremåte og evnen til å uttrykke seg riktig. Selv om mange ønsker å være den mektigste, er makten mye mer fordelt på alle norske og unorske menn og kvinner i dag. Alle mennesker, menn som kvinner, sterke som svake, er like verdt. 


Idrettspsykologi -viktigere enn du tror

Nå er jeg hjemme fra skolen etter idrettspsykologi i de to siste timene. Det var uten tvil høydepunktet i skoledagen, eller -uka, kanskje til og med måneden. Dette med mental trening, selvtillit og prestasjon henger på en måte hånd i hånd. Man kan komme langt med mye trening og fullt fokus, men for å komme lengst er man nødt til å være god mentalt. Mange, inkludert meg selv, har den oppfatning at jeg er ikke sterk mentalt, slik er det bare. Dette har jeg tenkt lenge, før i de siste timene av skoledagen i dag. For visste dere at ingen er født mentalt sterk eller -svak? Alle starter likt, men det er mye ens egen selvtillit som har påvirkning på hvor mye det mentale utvikler seg videre. Men èn ting er sikkert, det kan trenes, og ingen er ferdig utviklet. Det er ikke slik at når du har trent den mentale styrken over så så lang tid vil du til slutt være i mål. Altså, du oppnår ikke et resultat, men det er en prosses. Man kan hele tiden bli bedre og sterkere, på lik linje som med fysisk styrke. Mental trening trenger man ikke gjøre i et treningslokale eller ute i løypa, man kan gjøre det i senga før man sovner, eller mens man sitter ved middagsbordet.

Enkle øvelser når det gjelder å trene seg sterkere mentalt kan som sagt gjøres hvor som helst, men for best utbytte bør det gjøres i konkurranse miljøer. En fotballspiller får mest utbytte av den mentale treningen ved å gjennomføre den på en fotballbane, en svømmer i en svømmehall og en vektløfter i et vektløfterrom. Da har man de samme lydene i bakgrunnen, de samme luktene og kanskje også de samme folkene rundt. Det finnes mange forskjellige måter å utføre mental trening på, og selvsagt er det også individuelle forskjeller for hver enkelt utøver. En enkel øvelse som uten tvil er god for alle, uansett idrett og nivå utføres slik: Det første du skal gjøre er å finne en plass å ligge, med øynene lukket og med fokus på pusten. Du skal prøve å komme deg så langt vekk fra virkeligheten som overhode mulig, og være helt avslappet. Ha gjerne på rolig musikk eller melodi i bakgrunnen. Det du skal gjøre nå er å se for deg løftet, løpet, kampen eller hva du enn konkurrerer i. Se det for deg på en måte som viser deg selv på en perfekt dag, og alt skal være så positivt som du klarer. Se det gjerne igjen og igjen, og bytt på å se det utenfra og innenfra. Start gjerne med å se det utenfra, akkurat som du ser på en film av deg selv, du ser alle bevegelsene, og du er som en i publikum. Etterpå kan du se det innenfra, du ser det du ser på selve konkurranse dagen, du er inni hele systemet, akkurat som du kommer til å være når du utfører det i virkeligheten. Legg gjerne med alt av følelser, bevegelser og uttrykk. Legg merke til små detaljer, og prøv å forestille deg det så virkelig som mulig.

Deretter kan du snakke med deg selv, gi deg selv komplimenter for hvor flink du er, hvor sterk du er, hvor lett dette er for deg. Snakk positivt til deg selv, inne i hode. Rett og slett - å føre en indre dialog med deg selv. Sett deg selv mål, både langsiktige og kortsiktige. Vurder deg selv, skryt over deg selv og fortell deg selv hvem som er best.

Jeg synes slikt som dette er utrolig spennende. Kanskje er det fordi jeg selv lenge har slit med det mentale, og det er enda ofte det som stopper meg når jeg kommer på maks vekter. Ingenting kan beskrive følelsen av hvor frustrerende og irriterende det er å vite at du er sterk nok fysisk, du har god nok teknikk, men det som gjør at du ikke klarer løftet er ditt eget hode, og din egen tenkemåte. Nå skal jeg avslutte dette innlegget her, og kreds til dere som faktisk har lest alt. Legg gjerne igjen din mening om viktigheten av idrettspsykologi, og hvordan du eventuelt trener den mentale styrken din.





Autumn is a second spring..

Da jeg var i Trondheim la jeg merke til hvor mange flere og finere farger det var på bladene på trærne, de hadde også mye mer løv på bakken enn det vi har. Det var noe eventyrisk ved det, og nå når jeg er hjemme i Haugesund igjen savner jeg litt alle de fine fargene der oppe. Jeg synes høsten er en så fin årstid på alle måter. Elsker fargene, stemningen og temperaturen (til tider). Jeg hørte av mamma at i helgen som var hadde det vært helt oppe i 17 grader her hjemme, det er som en sommerdag men bare med mye finere farger. Har dere hørt ordtaket som lyder "autumn is a second spring when every leaf is a flower"? På en måte liker jeg våren ganske godt, da er man ferdig med vinter og kulde, og på vei mot sommeren, men på den annen side er høsten enda bedre. Every leaf is a flower -selv synes jeg løv på bakken kan være minst like fint som blomster, om ikke finere, men kun så lenge de er gule, røde og oransje. Når de begynner å bli brune er de ikke fullt så fine lengre. I tillegg har jeg også bursdag på høsten, selvsagt må jeg like den årstiden då!

Hva er dine tanker omkring høsten? Hvilken årstid liker du best?











Ønsker du å forandre noe?

En ny uke er startet, en ny uke full av nye utfordringer og muligheter. I dag er den siste dagen av september 2013, la oktober være en ny start. Ønsker du å legge om livsstilen, ønsker du å bli flinkere til å legge deg tidlig, ønsker du å slutte å utsette ting? Samme hva du enn måtte ønske, start nå! En ny måned kommer i morgen, en måned som varer nøyaktig 31 dager. La det være første målet, å fullføre det du ønsker å forandre i løpet av denne måneden. Dersom du ønsker å bli flinkere til å spise sunt og trene mer, gjør det denne måneden. Før du vet ordet av det er du kommet så godt i gang når oktober er omme at det er lettere å fortsette den gode trenden enn det er å gå tilbake til det gamle. Ønsker du å slutte å røyke? snuse? drikke? Gjør det nå, begynn i dag! Jeg har troen på at du kan få det til. Det kan du også, om du bare vil.





Den positive lov

Når jeg er på treningssamlinger i Tønsberg ser jeg ofte opp over garderobedøra. Der henger det et skilt om den positive lov, og den lyder som følger.

Tenk positive tanker.

Bruk positive ord.

Gjør positive handlinger.

Og det positive gror.

Jeg synes denne loven er utrolig smart, og det å henge den opp i et treningslokale er enda smartere. Har flere ganger vurdert å henge opp noe lignende her hos oss, men det har liksom aldri blitt til. Det å være positiv i alle situsjoner er utrolig viktig. De aller fleste av oss fokuserer ofte kun på det negative, men oppi alt det negative finnes det alltid noe positivt. Uansett hva går alltid ting bedre om man smiler og er positiv, samme om det er ting man styrer selv eller ting man ikke har kontroll over. Er det ting man styrer selv vil det gå både bedre og fortere om man fokuserer på det gode. Dersom man ikke kan styre det selv, er det fortsatt positiviteten som må vinne. Man kommer da til å gå gjennom det uansett, og samme hva man prøver å gjøre kommer det til å skje. Hvorfor ikke da se det positive, slik at det kommer til å gå lettere over, og man får det bedre med seg selv?

Det skal selvfølgelig stå ".. everything goes better with..".

 

 


Noen som har opplevd det?

Helgen startet på ingen måte som planlagt.. Det hele begynte litt før klokken tolv da jeg var på skolen. Jeg sto i kantinen, rett opp og ned, gjorde ingenting, men plutselig begynte jeg å blø i fra nesen. Jeg løp inn på nærmeste toalett, og det rant og rant. Etter det var gått ti minutter, og det enda ikke var stoppet begynte jeg å bli litt redd. Jeg ringte pappa, som igjen ringte mamma og læreren min. Mamma kom oppom på skolen og hentet meg, før vi kjørte videre til legen. Der hadde de pause, men vi fikk komme inn med en gang etter pausen var over. Blodprøve ble tatt, de sjekket både blodprosent, blodtrykk og puls. Alt virket fint, og vi kjørte hjem igjen med noen gode tips dersom det skulle skje igjen.

Når jeg kom hjem la jeg meg for å sove, sovnet med en gang og våknet ikke før over fire timer senere. Nå for rundt en halvtime siden startet det igjen, og det gjorde det forresten i går morges også. Er skikkelig dårlig, kvalm, svimmel, hodeverk på venstre side og utrolig trøtt. Og lurte på om noen av dere har opplevd dette før? Eventuelt hva var det og hvordan fikk dere stoppet det?

Mamma nærmest tvangsfotograferte meg, haha. Ville virkelig ikke bli tatt bilde av slik jeg ser ut nå, men la gå. Må forresten få legge til at bildene er tatt med den nye smarttelefonen til mamma, som til nå har eid en steinaldertelefon. Dere kan tro hun var stolt etter hun hadde tatt bildene.


Meg for 10år siden

I dag har mamma og pappa gjennomgått så og si alt av sekker, esker og boder, da de skulle på bosset å tømme. Jeg lå oppe å øvde på matte, og plutselig spurte mamma meg om jeg kunne komme ned litt. Der sto hun med dette fantastiske bilde av meg for snart ti år siden. Haha, jeg må bare le når jeg ser på det bilde, synes selv at jeg har forandret med kjempe mye på de årene. Likevel er innsiden den som er mest forandret, det har skjedd så utrolig mye siden dette bilde ble tatt, i tredje klasse. Hele verden var bare en stor lekeplass, og det eneste som betydde noe var barbiedukkene, bøkene og tri bonius. Litt gøy å tenke tilbake på egentlig, den gang man bare tok på seg det som lå øverst i skapet, ikke sminket man seg, og håret trengte kun å bli børstet gjennom en gang om dagen. Livet var bekymringsløst og herlig! Dersom noen hadde tilbudt meg å reise tilbake igjen til den gang jeg var 8-9 år tror jeg likevel jeg hadde takket nei. Jeg hadde det kjempe fint da, men det har jeg virkelig nå også! Hva ville du gjort? Reist tilbake eller ikke?

Synes du jeg har forandret meg mye?


Fingeravtrykklås

Beklager for at det ble et sent innlegg i dag, men gjett hva? Jeg klarte å glemme nøklene. Igjen! Da jeg satt på trappa tidligere i dag tenkte jeg på hvor unødvendig det er med nøkler. Jeg vet at det i lang tid har vært snakk om å innføre fingeravtrykklåser i stedenfor slike nøkkellåser som vi har i dag. Spesielt i hus tror jeg dette hadde vært en stor suksess. Det er mye vanskligere å få tak i fingeravtrykket til en person enn det er å få tak i husnøkkelen. Dermed er det også mindre sjanse for innbrudd. Jeg personlig tror også det er vanskligere å bryte seg inn i et hus med slik teknologisk lås. Ikke nok med at det er mer sikkert, men for slike som meg ville det vært kjempe deilig. Aner ikke hvor mange timer av livet mitt som har gått til å sitte utenfor å vente på at noen skal komme hjem, men det er hvert fall ikke få. Dersom man har fingeravtrykkslås, skal det godt gjøres å ikke komme seg inn. Altså, du må miste fingeren din. Du slipper å tenke på å "flytte fingeren fordi du har ei annen jakke i dag enn du hadde i går". Slik jeg ser det er dette bare pluss, pluss, pluss. Hva tenker du om saken?





The feeling is back

God kveld dere! Ja, jeg lever fortsatt, og er nå tilbake for fullt. På fredag bestemte jeg meg for å ta en aldri så liten bloggpause, føler bloggingen har vært utrolig dårlig i det siste, og det ble fort noe jeg følte jeg måtte gjøre i stedenfor noe jeg ville gjøre. Jeg har nå hatt denne bloggen siden januar i år, altså hele ni måneder, men har likevel aldri hatt en så lang pause som nå. Den gjorde virkelig godt, og jeg føler jeg har slappet skikkelig av denne helga. Det å ha en blogg er ikke så lett som mange av dere kanskje tror. Man kan fint ha ei nettside der man slenger inn et bilde av dagens middag, eller forteller at man har fått ei stor naturfagslekse, men det er ikke den typen blogg jeg ønsker å drive. Jeg ønsker å ha en plass der jeg kan uttrykke meg både via tekst og fotografering. Jeg ønsker å ha ei nettside folk har lyst til å trykke innom, og som folk liker å lese. Jeg ønsker å inspirere folk på samme måte som andre bloggere inspirerer meg. Slike ting tar tid både tid og krefter, og noen ganger er det ikke alltid like gøy. Men nå i dag har jeg virkelig begynt å savne bloggen igjen, og det er nettopp den følelsen jeg ønsket å kjenne. Den følelsen der det kribler i fingrene, der det eneste jeg har lyst til er å logge meg inn på blogg.no og skrive til jeg ikke lenger har flere ord på hjertet. Bloggingen fremover nå kommer til å bli mye bedre enn den har vært de siste ukene, og forhåpentligvis liker både jeg og dere det mye bedre. For dette er gøy, dette er noe jeg trives med, og noe jeg absolutt ikke kunne tenkt meg å slutte med. Ønsker dere alle en fantastisk fin kveld, og håper dere ikke ble altfor skuffet for at jeg plutselig forsvant vekk i et par tre dager.







Fremtidsplaner

Hei dere! Her kommer en liten oppdatering på jobb. Sitter nå i pausen og spiser havregrøt, utrolig godt selv om vannet ikke var helt oppkokt slik det egentlig skal. Dagen så langt har vært variert, har fikset mye smått verktøy og utstyr, i stede for å ha et par tre store ting i løpet av hele dagen.
Har forresten så godt som bestemt meg for at det er dette jeg vil gjøre i fremtiden også. Jeg ønsker å jobbe på aibel, men kanskje ikke her på verkstedet. Jeg tar studiespesialisering nå, og dermed kan jeg undersøke senere hvilke stillinger her nede som kan passe med utdanningen jeg tar, og mine interresser selvfølgelig.


Denne kampen skal du vinne

Nå er jeg kommet hjem igjen etter en tur til Bergen, som jeg fortalte om tidligere i dag. Men jeg sa ikke hvorfor vi skulle opp dit, det har jeg tenkt å fortelle nærmere nå.

I februar i år fikk vi den triste beskjeden om at farfar har kreft. Han fikk konstatert kreft i endetarmen, med spredning til leveren. Han har vært på cellegift i 24 uker, og på tirsdag var altså tiden kommet for at legene skulle begynne å skjære i ham. Den første operasjonen. De opererte leveren, og han har ligget på Haukeland sykehus siden da. Farfar har ligget i ei sykeseng uten å ha annet å gjøre enn å stirre i taket i hele fire dager, og han kommer til å måtte ligge i hvertfall tre dager til. Han ligger på to mannsrom, som tilfeldigvis har samme nummer som han har hjemme på verkstedet på jobben sin. Her ligger han sammen med en annen mann som kom inn i går kveld, før det lå det enda en annen ved siden av ham. I tillegg har han også Anton på rommet sitt. Anton er navnet farfar har gitt til "kameraten sin" som han sa, altså stativet som holder posen med smertestillende samt urinpose ol. Altså stativet som farfar er koblet til via slanger og ledninger. Han har også fått seg "øredobber", to av slangene går inn rett under det høyre øre hans, og han kaller dem derfor for det. Det er så gøy å se at han ser så lyst på ting som han gjør, han er så positiv, han gir til og med stativet sitt ett navn. Han snakket flere ganger om "kameraten", og han likte ikke helt at sykepleierne snart kom til å ta Anton fra ham. Det var utrolig godt å se hvor glad farfar ble da han fikk besøk, men likevel var det skremmende å se hvor fort han ble sliten. Han gikk forresten på do for første gang siden operasjonen når vi var der, noe som forklarer at matlysten ikke er helt tilstede enda. Da han kom tilbake var han helt utslitt og andpusten, men likevel så SMILENDE. Det er så beundringsverdi at han klarer å se så mye positivt oppi alt dette, han lyser opp både sine egne og våre tanker på den måten. Fortsett slik farfar, for du skal blir frisk. Det vet vi alle!

Er det noen som kan vinne denne kampen, så er det DU, og det SKAL du klare! Det VET jeg!








Linn Therese
Jeg er ei jente på 18år fra Haugesund. Jeg elsker trening, og har drevet med vektløfting i over 7 år. Legg gjerne igjen en kommentar, da blir jeg glad.

Alle henvendelser kan sendes til: Linn_Therese_Dagsland@hotmail.com

Kategorier


heart    heart    heart

Arkiv



Instagram



Annonser







Design


hits